Ser du nøye på et konsollsett fra Song-dynastiet, vil du merke at armene og klossene har lik tykkelse. Denne konsistensen er verken en tilfeldighet eller en hemmelighet. Det er en regel, og vi kan lese regelboken.
Yingzao Fashi
I 1103 utga embetsmannen Li Jie Yingzao Fashi, ofte oversatt som «Avhandling om byggemetoder». Formålet var delvis administrativt: å standardisere materialer og arbeidskraft til statlige byggeprosjekter og begrense svinn. I kjernen står cai, en standard tømmerprofil hvis dimensjoner er delt inn i mindre enheter kalt fen. Bygninger fikk en cai-klasse, og nesten alle tømmerdimensjoner fulgte av den.
Resultatet er et skalerbart modulsystem. Et lite paviljong og en stor hall kunne dele proporsjoner fordi begge var tegnet i fen, bare i ulike absolutte størrelser. Når du ser en familielikhet mellom bygninger fra Song-tiden, er dette en stor del av forklaringen.
På 1900-tallet brukte arkitekturhistorikeren Liang Sicheng flere år på å dekode håndbokens terminologi, og brukte bevarte bygninger til å teste den. Hans teams identifisering i 1937 av Østhallen ved Foguang-tempelet på Wutai-fjellet, datert til 857 fra Tang-dynastiet, ga en sjelden tidlig bygning som senere regler kunne sammenlignes med.
Qing-forskrifter
Qing-dynastiets Gongbu Gongcheng Zuofa, utgitt i 1734 av departementet for offentlige arbeider, organiserte disse prinsippene på nytt rundt en annen modul, ofte knyttet til bredden på en konsolls åpning. Qing-hallene har som regel mindre og mer dekorative konsoller enn Song- eller Tang-konsoller, en endring denne teksten hjelper til å forklare. Å sammenligne de to håndbøkene er en av de tydeligste måtene å datere kinesiske tømmerbygninger med øyet på.
Kiwari i Japan
Japanske tempelsnekkere utviklet kiwari, proporsjonssystemer basert på en primærdimensjon, for eksempel søyleavstand. Shōmei, en håndbok som ble overlevert i Heinouchi-familien av mestersnekkere og datert til 1608, angir disse proporsjonene for porter, pagoder og haller. Mye kunnskap ble værende innenfor håndverkslinjer, så håndbøkene gjenspeiler bare en del av det snekkerne kunne.
Et levende regelverk i Ise
Ved Ise Jingu utøves regelverket, ikke bare skrives det ned. Gjennom Shikinen Sengū bygges de viktigste helligdommene om hvert 20. år. Den 62. ombyggingen fant sted i 2013, og den neste er planlagt til 2033. Hver syklus overfører snekkerferdigheter til en ny generasjon. Her er det «originale» praksisen, ikke tømmeret.
Shilpa-tekster og levende sthapatier
I Sør-India brukes avhandlinger som Mayamata og Manasara fortsatt av tradisjonelle tempelarkitekter, sthapatiene, hvorav mange utdannes i Mamallapuram. Tekstene angir rutenett, proporsjoner og ikonografi, men utøverne tolker dem gjennom slektslinje og lokal skikk.
Tekstene finnes
Håndbøker er bevart med daterte utgaver, fagterminologi og utregnede eksempler. Reglene deres kan sammenlignes med målte bygninger.
Alle fulgte dem nøyaktig
Undersøkelser viser regionale variasjoner, verkstedvaner og senere endringer. Håndbøkene beskriver normer, ikke én universell byggetegning.
Se hvordan disse reglene viser seg i synlig rytme på bygde mønstre, eller les mer om hvordan vi vurderer tekster i vår policy for kildevurdering.
Kildenotater
- Li Jie, Yingzao Fashi (1103); Liang Sicheng, A Pictorial History of Chinese Architecture (red. Wilma Fairbank, 1984).
- Qing-dynastiets departement for offentlige arbeider, Gongbu Gongcheng Zuofa (1734).
- William H. Coaldrake, The Way of the Carpenter (1990), om kiwari og Shōmei.
- Jingu Shicho (Ise Jingus administrasjon), offentlig informasjon om Shikinen Sengū.